Spørsmål: Sønnen min ble klinisk diagnostisert med grad 3 ADHD og går for tiden i 6. klasse, men karakterene hans har forbedret seg betydelig. Problemet vårt er at han ikke tar ansvar for sine handlinger og ikke er lei seg for sine feil. Noen som tør å prøve? Svar: Det er viktig å vite at barn vokser og lærer i et miljø der folk er utdannet og ansvarlige for sine handlinger. ADHD-barn kan komme for sent fordi foreldrene og lærerne deres tror de ikke kan gjøre ting fordi de har ADHD. Noen barn føler og tror for sterkt. ADHD kan være en årsak til dårlig oppførsel, men det bør ikke være en unnskyldning. Hvis miljøkrav og -ansvar ikke brukes konsekvent og likt på alle barn, kan det hende at disse egenskapene ikke dukker opp naturlig hos barn med ADHD. Så de må lære. Sosiale ferdighetsgrupper ledet av rådgivere og psykologer hjelper barn med å nå disse målene i et overvåket miljø. Rollespill, bytt roller, analyser andre barns handlinger, forklar handlinger og konsekvenser i filmer, og les historier for å hjelpe barn å ta ansvar for sine handlinger. Dette vil hjelpe deg å styrke denne egenskapen. Å delta i samfunnstjenesteprogrammer, spesielt i førskolen, kan også bidra til å utvikle en følelse av tilhørighet og ansvar. Overlevelsessimuleringer og gruppeoppgaveløsning hjelper barn til å tenke på virkningen av handlingene deres på andre. Omsorg for planter og dyr kan også gi verdifull lærdom. Det er mer nyttig å delta i kombinert eller ikke-konkurrerende gymnastikk. Religionsundervisning og speiderprogrammer er grobunn for å danne moral og etikk. Noen barn med ADHD kan unngå langvarig impulsiv atferd ved å ta pauser eller unngå ansvar. Ved å si at du ikke er bekymret, kan du prøve å redusere negativ oppførsel i fremtiden. Å være bevisst på handlingene dine betyr å handle når du gjør en feil. Hvis det er mange feil, er det vanskelig å rette dem. Dette er en ond sirkel som tilbakemeldinger kan bryte. Med andre ord, du sier det (eller oppfører deg som om du ikke bryr deg): Men det er ikke tillatt i dette klasserommet (eller i familien). Du må gjøre noe for å løse problemet (viktigst, å be om unnskyldning løser ikke problemet).
Vi setter stor pris på barn som jobber for noen og de som ikke gjør noe for noen. Jo lenger denne atferden fortsetter, jo mindre sannsynlig er det at det blir korrigert. Etter den ovennevnte prosedyren vokser de fleste barn opp til å bli kjærlige og omsorgsfulle mennesker. Dessverre finnes det også barn med personlighetsforstyrrelser. De vet ikke hvordan de skal ta vare på seg selv. Dette er en relativt sjelden, men alvorlig tilstand som krever behandling.
